since it can be said that humans are generally creatures of habit, the state of a person’s home has been known to physiologically influence their behavior, emotions, and overall mental health.

Et døgn har gått forbi siden sist. Jeg er hjemme. Igjen. Hjem er en gate i Bergen, hjem er en gammelrosa bygning, hjem er den hvite sofaen i hjørnet av stua.
Turen var lang, vi jagde bort mennesker som hadde tatt våre seter, kulden krøp inn gjennom togveggene, jeg knep igjen øynene i håp om å sove meg forbi elleve timer i et hardt togsete. Søvnen tok meg aldri noe mer enn et lite kvarter av gangen, det er ikke lett å sove når man skal tenke på at valpen som ligger i fanget også skal ligge godt. Men tiden gikk den, slik som tiden pleier å gjøre, og da vi kjørte forbi Arna stasjon tenkte jeg at nå, nå er jeg så godt som hjemme. Om det ikke hadde vært for at toget mistet fart, gled inn i tunnelen og stoppet opp. Jeg tror nervøsiteten tok meg da, det hjalp nok ikke at jeg manglet mange timer med søvn, det hjalp nok ikke at det var en trang og liten tunnel vi stoppet opp i, det hjalp ikke at ord som panikkangst og evakuering fløy forbi ørene mine. Så jeg holdt pusten, satte pris på at jeg ikke er klaustrofobisk og femten minutter senere bevegde toget seg sakte men sikkert videre og helt frem til Bergen.

Og jeg skal krype opp i kjæresten sin armkrok, innta frossenpizza og brus, la hodet bli tyngre og tyngre helt til jeg sovner og tar igjen alt det tapte.

It’s been a long 11 hours on the train, I tried to get some sleep, but had to just give up at some point. Now I’m finally home and I plan to use this day to relax, eat pizza and fall asleep as close to Karl as I can get.