to let go; to release from one’s grasp.

Jeg elsker sko. Jeg kjøper heller et par fine sko enn tre fine kjoler. Kanskje ligger det i genene mine, kanskje er det en del av DNA-koden for jenter.

Noen sko er bare så tøffe og så annerledes og treffer så bra der du sitter og titter etter julekjoler og strømper til nyttårsaften. Så de havner i handlekurven, kommer i postkassen noen dager senere. Du bruker dem, elsker dem, setter dem i bokhyllen (jeg har ikke bøker i bokhyllen, jeg har sko).

Også blir det med det.

Dette paret var et sånt par. Et sånt som jeg elsker, men aldri bruker. For redd for å skrape opp den blanke overflaten på brosteinen, for få nyttårsaftener for å kunne rettferdiggjøre å beholde dem et år til. Og sist uke pakket jeg dem sammen i bobleplast og en rest av en gardin og sendte dem i en brun pappeske til ei jente som skal bruke dem oftere enn jeg.

Litt trist. Litt vemodig. For de er jo så fine.

Men hey, det kan hende jeg nå har en unnskyldning for å finne nye sko til nyttårsaften?

I love shoes. Might very well be a part of my DNA. To love and adore shoes. But sometimes you buy a pair you really love, but never use, and they just stand there without ever getting the attention they deserve. Last week I sold this pair to a girl that hopefully will appreciate them more than I did. And I, I have a good excuse to find a new pair for this New Year’s Eve.