the exact nature and causes of accident-proneness, assuming that it exists as a distinct entity, are unknown.

mars 12, 2010

I dag er jeg klumse-Mira. Klumse-Mira som egentlig bare har et definert mål i løpet av timene som løper av gårde midt på dagen, dere vet, bortsett fra slike bør-ting som å sette på oppvaskmaskinen, gå tur med hunden, redigere hundretusen fotografier osv. Det definerte målet var å ordne noen papirer som jeg egentlig er altfor sent ute med, en ting jeg har utsatt og utsatt, det er lang ventetid og flere timer kan tikke avgårde mens man sitter der, så fredagen var dagen, målet var satt, motivasjonen var tilstede. Og ja, jeg kommer meg opp, kanskje en liten time for sent, med hodepine og vond og slapp kropp, men oppe er jeg og etter alle disse nødvendige morgenrutinene er jeg ute av døren, skal bare innom Kinsarvik Fruktutsalg en liten tur, jeg rekker det!

Jeg har lett for å bli fasinert, butikken ved siden av meg heter Rema 1000 og inneholder Toro, kålrot og Freia Melkesjokolade, det er ikke rart man da blir litt fasinert av alle de nye etikettene, de nye innholdsfortegnelsene, matvarene man aldri har sett før. I Kristiansand kan jeg surre rundt på Ultra til noen drar meg ut derfra, øynene triller ut av hodet og jeg liker å ha valget mellom trettisju ulike leverposteier når jeg egentlig bare skal ha en. Ok, så ja, jeg er på Kinsarvik, det er helsekost og humbug og alt jeg overhodet ikke tror på, men jeg kan ikke unngå å bli litt fasinert likevel; veganske soyastjerner, tørkede epleskiver, glutenfri tomatsuppe.. jeg blir der litt for lenge, glemmer tid og sted, har ikke så mange penger å bruke på alle de fantastiske greiene så til slutt beveger jeg meg, litt i hodepine-ørska, med en pakke Sukrin og en stang økologisk bringebærlakris fordi det må jo bare prøves, mot kassen hvor jeg betaler og endelig er jeg på riktig vei igjen. Klumse-Mira som ikke kan vente med å smake på bringebærlakrisen som ubehagelig nok har blitt varm i marssolen, kan si at jeg savner lakrissmaken, søtt og godt likevel, kunne bare ønske den var kaldere, sier jeg til meg selv og plutselig er jeg der jeg skal være, må bare finne frem legitimasjonen nå da..
Oi. OI. OI! Hvorfor er kortholderen tom? I løpet av det neste minuttene har jeg sluppet alt jeg har i hendene, leter febrilsk i alle lommer, hvorfor har denne jakken så mange lommer? Alt er endevendt, kortet er borte, telefonen ringer og jeg blir irritert, hvilket ukjent nummer er det som ringer meg nå, midt i alt mangler-kort-kaoset? Jeg begynner å løpe, tilbake veien jeg kom, klumse-Mira forbanner seg selv, alt som skinner på bakken er et mulig bankkort i sikte, damene på helsekosten ler mellom seg når bringebær-jenta løper inn igjen på leten etter et kort som selvfølgelig ikke ligger igjen der, frustrasjon, sinne, telefonen ringer igjen, hvem er det som absolutt skal ha tak i meg nå da, pliktjenta i meg trykker telefonen opp til øret, «ja?!», «hei, jeg tror jeg kanskje har noe som er ditt?». Verden faller på plass igjen, jeg rødmer, stakkars snille mannen har forsøkt å ringe flere ganger, han har kortet mitt, fant det på bakken, om jeg kan møte han ved kirken?
Ja, klumse-Mira er flau, ikke har jeg finnerlønn å gi denne snille mannen heller, for alle pengene er selvsagt inne på bankkortet, han ser ut som er professor og jeg må se ut som ei forvirret jente på maks seksten år. Jeg prøver å vise min takknemlighet, for hvem er det egentlig som er så ærlige som han nå til dags, men jeg vet ikke om det stråler gjennom så godt som jeg ønsker. Jeg er raskt på vei videre, papirene må ordnes, nå, før noe annet går galt, tenk at jeg kunne bli så distrahert av en liten bit bringebærlakris. Jeg løper igjen, mot kontoret, en mannestemme bak meg, «hva nå?!» tenker jeg, og oppgitt over min egen eksistens ser jeg en mann med om mulig enda snillere utseende stå bak meg med et papir i hånden, jeg har mistet et papir, et papir som skulle leveres. F#$% f#$%!
Det tryggeste stedet for meg i dag er under dynen. Under dynen hvor hverken hodepine, slapphet eller leamusen i øyet som jeg har hatt i snart to uker ikke kan drive meg til å velte flere ting, miste flere saker, rote alt til enda mere. Klumse-Mira har stasjonert seg med en monstervalp på den ene siden og en kaffekopp på den andre siden og her skal jeg være, eksistere, puste inn, puste ut, helt til i kveld, og da skal jeg bare bevege meg opp til min kjære venninne Christina som skal få høre alt om igjen. Og kanskje velter jeg et vinglass eller ringer på feil dør mens jeg først er i gang. «Det er så lett det vet du, innimellom skjer slikt» som den gode, snille mannen med hvitt hår og rutete hatt sa til meg tidligere i dag.

10 kommentar to “the exact nature and causes of accident-proneness, assuming that it exists as a distinct entity, are unknown.”

  1. Mie said

    Ååå, så fint det er å høre at det fortsatt er snille mennesker som gir tilbake bankkort og andre verdifulle ting man kan miste på en stressfull dag :)

    Håper kvelden din blir bedre enn dagen har vært :)

  2. Mari said

    Usj, nokre dagar går alt gale. Men no kan jo dagen berre bli betre? :) Ha ein fin fredagskveld, Mira!

  3. marianne said

    hehe noen dager … jeg går tur på meny jeg, enorme meny med utvalg fra her til himmelen ;) loves it!

  4. […] the exact nature and causes of accident-proneness, assuming that it exists as a distinct entity, are… […]

  5. Mi said

    Du skriver så bra Mira :) Blir glad av å lese det du skriver og i tillegg tar du flotte bilder. Ordentlig koselig er det å lese bloggen din, fortsett sånn :)

  6. Kine said

    Kjenner meg sÅ igjen, det fins ingen som bruker mer tid enn meg på matbutikker. I tillegg til at jeg, fullstendig ubevisst, peker den veien jeg er på vei i butikken…kjæresten min fortalte meg det. Og jeg har også vært innom Kinsarvik på en ferietur engang. Bloggen din er så fin, Mira! =)

  7. bente said

    Ååå, nesten så jeg får lyst til å krype igjennom skjermen og gi deg en god klem. Jeg vet så altfor godt hvordan det er å ha slike dager. heldigvis kan man le av det i ettertid :) Og appropo Ultra og helsekost: Jeg har nesten sluttet å kjøpe klær. Jeg kjøper heller mat. Spennende mat som jeg ikke helt vet hva er, eller hvordan jeg skal lage ;)

  8. Monajenten said

    Du burde seriøst skrive bok Mira!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: