knots always weaken the rope in which they are made.

januar 10, 2011

Dette er første skoledag, et nytt semester, mitt siste semester som fotostudent. Klokken har tippet midnatt, det har regnet tungt utenfor og jeg sparer strøm ved å sove med tre dyner oppå hverandre. Ikke at jeg sover akkurat nå, for denne datoen er første skoledag og jeg har klump i magen, klump i halsen, klump i hodet, klump der man kan ha klump og hvor man som regel har klump på slike første skoledager. Kanskje fordi det nettopp er det siste, og det kommer til å gå så fort, vil jeg rekke alt? Vil jeg lære alt jeg skal? Vil jeg utvikle meg? Og kanskje aller viktigst; vil jeg være fornøyd med meg selv om fem måneder?

Jeg håper. Håper på ja, ja, ja. Ja. JA.

Jeg sier ofte at tiden går så fort, men jeg sier det bare fordi det stemmer, tiden løper fra meg og de tre semesterne jeg allerede har hatt som perfeksjonistisk fotostudent med arbeidsuke på vel over sekstifem timer til tider har gått fortere enn jeg noen gang kunne forestille meg. Må stoppe opp nå, holde ved, se time til time og ikke dag til dag og uke til uke som forsvinner i ingenting. Må stoppe opp nå og legge energien der den skal, vil, bør.

Fem måneder går fort.

Sånn, et bilde. For å gi litt liv til denne klump i magen-posten kanskje. Lykkelig, glad. En søndag. Besøk av lillesøster, kjeks på bordet, sjokolade i magen og ingen nervøse marerittballer i like seigt materiale som det som rant ut av munnen til et siklende romvesen i sin oppdagelse av et nytt offer i Alien Resurrection.

Men.

Og til tross for.

Om seks timer skal jeg våkne til en valp som sukker høyt over alarmklokken som gjennomtrenger søvnen, om seks timer skal jeg krølle håret og ta på meg mine nye vinterstøvletter, om seks timer skal jeg smile selv om det ikke alltid er like åpenbart at det går ann å bevege ansiktsmusklene i positiv retning. Om seks timer skal jeg late som om klumpen ikke er tungt forankret bak brystbenet og spise havregrøt fordi jeg trenger energien som noen øyeblikk senere skal rettes inn i mot å gjøre det beste jeg kan ut av mitt siste semester som fotostudent.

Så det så.

God natt.

4 kommentar to “knots always weaken the rope in which they are made.”

  1. Miriam said

    Lykke til med siste semester! Jeg er på siste semester i bachelorgraden og syns det har vært tøft, men jeg har ikke holdt på 65 timer i uka. :O Ikke slit deg helt ut, foto skal jo være gøy! :)

  2. lykketilmasse! gleder meg til å se alle de fantastiske prosjektene dine!

  3. Monajenten said

    Lykke til med siste halvår:-) Du har ingenting å bekymre deg for, du er et naturtalent:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: