Jeg har vært den aller siste turen i den gamle leiligheten, låst døren bak meg, puttet nøklene i konvolutt og inn en brevsprekke. Det er litt trist for det er et kapittel som er avsluttet og aldri kommer tilbake, jeg er ikke lenger hun som bor bak teateret ved siden av Rema 1000, det går ikke lenger fulle mennesker forbi vinduet mitt om fredagsnettene, jeg deler ikke lenger stue og kjøkken med Christina, jeg har ikke lenger blå baderomsinnredning (jo vent det har jeg), jeg skal ikke låse meg inn den brune døren i det nesten-rosa huset.

Men når noe slutter så begynner alltid noe annet, jeg har jo allerede forelsket meg i min lille hybel på andre siden av byen, jeg har allerede gjort meg selv avhengig av å jogge i Fløisvingene, jeg har nymalte vegger og nyopphengte gardiner og allerede gjort det lille stedet til mitt sted.

Today I closed the door at my previous place behind me for the last time, one chapter is closed and I’m starting a new one.

Reklamer

Mens det er fredags kveld og jeg sitter foran skjermen og jobber og redigerer og snart ser firkanter så mimrer jeg om slik sommeren var for noen uker siden da jeg var på hytta til mamma og stefar og grillet til sent på kvelden med rødvin og sjøen bak oss.
Ganske så fint.

While I’m by the screen on a Friday night, working on pictures, I’m memorizing an evening just a few weeks ago, the food was amazing and so was the company.

Så jeg bestemte meg for å gå på kino i går klokken fire til tross for sol og at vi var nesten alene i kinosalen, det var Midnight in Paris på lerretet, det var meg og Karl, det var en litt for stor pose med smågodt.

Vi lo på alle de stedene hvor de andre ikke lo, jeg fikk medfølelse med kunstnersjelen som var hovedperson og den var egentlig like bra som terningskastene jeg hadde lest om på forhånd.

På veien tilbake fra kinoen gjennom byen ble vi mint på at verden er ikke slik som den er i idylliske Paris-gater om natten, det er så mange blomster og lys og bamser og kort samlet rundt den blå sten og jeg tror nesten jeg kommer til å savne det når det blir fjernet og den blå sten blir bare den blå sten igjen. Slik som det er nå så stopper man alltid opp og ser, tenker, setter pris på livet og tenker på de som ikke lenger har det.

Og plutselig føltes det ikke like viktig å haste hjem igjen, vi satte oss ned i vinduet på Elefanten med et glass hvitvin mens jeg tenkte på hvor fint det er å bo i et land som ikke reagerer med hevnaksjoner og voldsbruk, hvor fint det er å se alle som står sammen i stedet, hvor fint det er at vi ikke oppfyller denne mannen sine ønsker. Dagen i går ble akkurat som jeg ville den skulle bli, ingen rutiner og alt gjort litt opp-ned med kino klokken fire og sukker til middag.

Midnight in Paris was just as good as the reviews had told me earlier, I had candy for dinner and white wine for desert, yesterday was like I wanted it to be; no routines. Feels good every once in a while.