at least 200 people fell or jumped to their deaths from the burning towers.

september 11, 2011

Det er så rart med slike øyeblikk, slike klokkeslett som vi alle husker. Et tidspunkt i en hverdag, et tidspunkt vi aldri ellers ville husket fordi det uansett bare er en repetisjon av rutiner vi har vært gjennom så mange ganger før.

Men på grunn av noe utenfor så husker vi likevel. Alle sammen. Vi vet det ikke når det skjer, at øyeblikket skal huskes i flere år, kanskje et helt liv. Men vi skal ti år senere vite akkurat hvor vi var, hva vi gjorde, hva slags sko vi hadde på og hva vi hadde i hånden, vi skal huske hva det luktet og om hjertet banket hardt eller om vi hadde håret i hestehale.

Jeg var tretten år. Jeg var hjemme alene. Jeg satt på gyngehesten ved vinduet. Jeg så på tv midt på dagen, det visste jeg at ikke ble satt pris på, jeg satt i vinduet slik at jeg kunne se veien inn til huset, holde øye, rekke å skru av skjermen før noen stakk nøkkelen i låsen. Jeg så Passions. Tv-serien med gråtende jenter med store øyne og kjærlighetssorg. Jeg hadde havregryn i en hvit porselenskål. Havregryn, rosiner, sukker, melk. Jeg hadde lysebrunt hår, men ikke i hestehale. Passions ble avbrutt av en ekstra nyhetssending. Brennende bygninger og flykropper. Hyl, skrik.

Jeg tror pappa kom hjem til slutt. Han hadde ikke tv på atelieret, visste ingenting. To fly har styret sa jeg og trettenåringen i meg visste ikke hva det betydde, visste ikke hvor mye det skulle forandre. Han ble sittende foran skjermen lenge.

Hvor var du? Hva gjorde du?

Og kanskje er det derfor jeg syns det er så fasinerende. At fordi jeg spør om tre-tiden 11. september 2001 så vet du akkurat hva du gjorde, hva du følte, hvordan du så ut, hva du hadde på deg og hvor mange mennesker du hadde rundt deg. Hadde jeg spurt deg hva du gjorde i fire-tiden 10. september 2000 hadde du ikke kunnet svare.

Ten years ago I was 13 year old. I was home alone, watching tv even though I wasn’t allowed to. I had oatmeal and raisins, I was watching Passions when the plane hit World Trade Center and the world changed forever. I know what I did and where, just like everyone else remember the moments before and after. If I ask you what you were doing eight years ago on this date you wouldn’t know, would you? And maybe that’s the part that fascinates me.

15 kommentar to “at least 200 people fell or jumped to their deaths from the burning towers.”

  1. Silje said

    Godt beskrevet!
    Jeg kom akkurat inn i dagligstuen på folkehøyskolen da fly nr. 2 krasjet og rakk å se det live på TV. Som vanlig blir jeg aldri veldig følelsesladet når katastrofer skjer, jeg husker at jeg tenkte at jeg burde føle noe. Men jeg gjorde ikke det.

    Jeg hadde på en brun kordfløyelsbukse og rød fleece-jakke. Det jeg husker best er imidlertid formasjonen av medelever som allerede satt foran TV-en, de trehvite veggene, de runde bordene med små duker på, og frukten på et sidebord vi alltid kunne forsyne oss av. Og jeg fikk en sånn merkelig følelse av at dette vedgår ikke meg. Også husker jeg hun som plutselig ble fulgt gråtende ut fordi fetteren hennes jobbet i Word Trade Center og ingen visste om han var død eller levende. Han døde.

    Det er utrolig hva man husker av slike sekunder. Husker også alt rundt sekundene da jeg fikk vite at prinsesse Diana var død.

    • Takk Silje! Jeg tenkte noe av det samme, at jeg burde føle mer, kjenne det mer i kroppen.. det var
      overraskende, men kanskje man som trettenåring ikke klarer å ta det innover seg nok til å bli noe
      særlig mer følelsesladet enn det.

      • Silje said

        Det kan hende. Selv var jeg 19 år den gangen. Og det samme skjedde igjen nå, 22. juli i Oslo og på Utøya. Også da satt jeg med en tanke om at jeg burde føle mer. Føle noe. Det er ikke det at jeg ikke bryr meg, men det bare kom ingen sterke følelser.
        Men men. Folk reagerer vel på hvert sitt vis.

        • Jeg tror det er naturlig.. som du sier, ikke alle reagerer likt og det betyr ikke at man ikke bryr seg. Det betyr
          bare at man beholder en viss distanse kanskje? Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier i alle fall.

  2. O. said

    Jeg var 6 år gammel, på vei til dansetrening på verftet (i Bergen, ja). Pappa og jeg hørte på radioen og han forklarte meg hva som hadde skjedd. Da jeg kom til dansetimen snakket læreren litt om det som hadde skjedd og vi hadde 1 minutts stillhet. Skjønte ikke mye, som den lille andreklassingen jeg var.. Men uten tvil gjorde det inntrykk på meg!

  3. Linn said

    Jeg var tretten år og satt også å så på Passions på tv2, da det nyheten om et fly hadde flydd inn i world trade center rullet over toppen a skjermen. Pappa kom hjem og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Jeg visste ikke hva eller hvor World Trade center var men forsto at det som hadde hendt var ganske dramatisk.

  4. Jeg gikk i 4 klasse og bodde i Arizona så det skjedde tidlig på morgenen hos oss. Jeg husker at vi så på barne TV får skolen, hørte på barne musikk i bilen og når jeg kom på skolen ante jeg ingenting. Læreren spurte om det var noen som ikke visste hva som hadde skjedd, men jeg turte ikke si at jeg ikke gjorde det, så jeg fikk historien fra vennene mine etterhvert. Men jeg skjønte ikke alvoret før jeg kom hjem, og venner og familie fra Norge ringte i et enda kjør for å sjekke om det gikk bra med oss, selvom det var andre siden av landet. Så satt vi og så på TV heeeele dagen

  5. Trille said

    Så veldig fint skildret, Mira. Tenk at en hendelse gjør at nesten en hel verden kan huske hva de gjorde 11.09.2001. Og nå også 22.07.2011.

    Jeg gikk i andre klasse på vgs, og var ute i skolegården sammen med noen venner. Vi satt og pratet, husker godt hvem som var der, og det er nesten så jeg klarer å fiske opp samtaleemnet. Men bare nesten.
    Plutselig kommer ei fra første klasse ut og roper at vi må komme oss inn. «To fly har krasjet inn i Tvillingtårnene!!». Alle løp inn for å ta del i det som skjedde, og jeg husker at jeg ikke klarte å ta det inn over meg umiddelbart. Akkurat som da tsunamien traff 2. juledag 2004. Men, selvfølgelig så slo det meg rett etterpå. For en tragedie. Jeg husker at vi klemte hverandre, jeg husker den mørke dongerijakken, pulsvarmerene og skjerfet jeg hadde på meg, og jeg husker godt at samholdet i klassen ble enda sterkere etter den dagen. Akkurat som da bomben smalt og skuddene på Utøya haglet. Det brenner seg inn, men vi reiser oss opp igjen.

    • Takk!
      Ja, det er sant det, jeg kommer nok alltid til å huske hvor jeg var og hva jeg gjorde når tragedien
      i Oslo og Utøya var. Plutselig sitter vi her om ti år og erindrer tilbake til da.

  6. SV:
    Godt at det er flere planfriker der ute.
    Ha en flott og planlagt uke ;)

  7. laipai said

    Jeg tror nok de fleste husker hva de gjorde den dagen der…en sånn dag satte store spor..selv var jeg på ferie med ex’n min på Mallorca,og skulle reise hjem med flye noen dager senere..det var IKKE kult..den dagen dette hendte,satte vi hele dagen inne på hotellrommet og kunne nesten ikke tro det vi så på skjermen…helt sykt,forferdelig. Nesten ikke til å fatte den dag i dag…

  8. Jeg kom hjem fra fjelltur med klassen min, 1. året på vgs. Jeg slo på TVen med en gang jeg kom inn døren, og tror jeg fortsatt hadde på meg turskoene flere timer etterpå..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: